Diktets innerste vesen er "fortetning", konsentrasjon. Dikteren arbeider mot ordene, skjærer inn til beinet på dem for deretter å bygge opp igjen til den presise nyansen han/hun ønsker å få frem. Eksempler på slik "fortetning" finner vi i Haiku, som er japanske korte dikt som ofte uttrykker en årstid.
Her kommer et Haiku.
                         "På den visne greina,
                           ei kråke.
                           Langs stilna marker,
                           hausten."
Jeg ser for meg et kamera som zoomer inn og fokuserer ei svart, naken grein, glinsende av fukt, og silhuetten av ei kråke som sitter helt stille, nærmest som "stilleben", stemningen er tett av vemod, sorg, avslutning på noe som har vært. Med neste linje ser jeg for meg tåka som sleper over markene, og samtidig blir det tydelig at disse markene har båret grøde, men at innhøstingen er avsluttet. Effekten av den bestemte form av ordet høst - "hausten" - blir en generalisering, det vil si at haikuet uttrykker alt høsten innebærer, både visuelt og som stemningsladning. Hvis jeg skulle føye til musikk, måtte den ha gått i moll.

Og nå et eksperiment: Jeg kan tømme haikuet for alt meningsinnhold ved å bruke de samme ordene, men på litt andre måter. Hensikten er å vise hvor fortettet og meningsladet det opprinnelige haikuet er. Her kommer motstykket:
På ei vissen grein,
kråka.
På stille marker,
høst.
Ikke sant? Slik blir diktet tømt for meningsinnhold, og kraften i det opprinnelige haikuet blir enda tydeligere!
  

Tanker om tid

Sjansen

Da den kom på visitt,
døset jeg litt.

Da jeg kom til meg selv,
sa den farvel.

Da jeg ba den å bli,
var den forbi.

Ukjent forfatter

-------------

Noe å tenke på i vår stressede tid.

Filosofene har to begreper for tid:
1) Kronos er den tid som klokka måler
2) Kairos er de gyldne øyeblikk som varer uavhengig av tid

Hvordan kan vi lage slike gyldne øyeblikk? Mitt svar er gode møter mellom mennesker. En god oppskrift kan være et dikt av Hans Børli:

Ett er nødvendig

Ett er nødvendig
her i denne
vår vanskelige verden
av husville og heimløse:
Å ta bolig i seg selv.

Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.
Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.

Hans Børli

Jeg er pensjonert norsklærer, og de mange perlene i norsk litteratur gir meg stadig større glede. Særlig er lyrikken givende, den dekker hele registeret av menneskelige følelser og kan også gi ny innsikt i tilværelsen. I denne bloggen vil jeg derfor sitere dikt og knytte noen tanker til min forståelse av dem.

Men først noen ord om lyrikkens vesen: Lyrikk er konsentrasjon, fortetning, dikteren pusser og filer på ord og setninger så de rommer mer enn seg selv. Og konnotasjonene – forståelsesrammene - henter dikteren fra vår felles arv. Slik blir meningsinnhold og følelsesladning liggende mellom linjene, og diktet får helhet og sammenheng. 

De fem første strofene i «Digtets Ånd» av J. S. Welhaven uttrykker dette tydelig:

«Hva ei med ord kan nævnes

i det rigeste sprog,

det uudsigelige,

skal digtet røbe dog.

Af sprogets strenge bygning,

av tankeformers bånd,

stiger en frigjort tanke,

og den er digtets ånd.

Den boede i sjælen

før strofens liv ble til,

og sprogets malm er blevet

flydende ved dens ild.

Den gjennomtrenger ordet

lik duft, der stiger opp

av rosentreets indre

i den åpnede knopp.

Og skjønt den ei kan preges

i diktets tankerad,

den er dog der til stede

som duft i rosenblad.»

 Dikteren har noe viktig å formidle, og hans brennende ønske smelter ordene om til tankerekker som legger ladningen – følelses- og meningsinnhold – mellom linjene. De ti neste i strofene i diktet understreker dette ytterligere.

Neste blogg skal dreie seg om Fortetning i  form av et Haiku. Men siden jeg mangler tekniske kunnskaper, kan det bli en stund til neste runde.