Jeg er pensjonert norsklærer, og de mange perlene i norsk litteratur gir meg stadig større glede. Særlig er lyrikken givende, den dekker hele registeret av menneskelige følelser og kan også gi ny innsikt i tilværelsen. I denne bloggen vil jeg derfor sitere dikt og knytte noen tanker til min forståelse av dem.

Men først noen ord om lyrikkens vesen: Lyrikk er konsentrasjon, fortetning, dikteren pusser og filer på ord og setninger så de rommer mer enn seg selv. Og konnotasjonene – forståelsesrammene - henter dikteren fra vår felles arv. Slik blir meningsinnhold og følelsesladning liggende mellom linjene, og diktet får helhet og sammenheng. 

De fem første strofene i «Digtets Ånd» av J. S. Welhaven uttrykker dette tydelig:

«Hva ei med ord kan nævnes

i det rigeste sprog,

det uudsigelige,

skal digtet røbe dog.

Af sprogets strenge bygning,

av tankeformers bånd,

stiger en frigjort tanke,

og den er digtets ånd.

Den boede i sjælen

før strofens liv ble til,

og sprogets malm er blevet

flydende ved dens ild.

Den gjennomtrenger ordet

lik duft, der stiger opp

av rosentreets indre

i den åpnede knopp.

Og skjønt den ei kan preges

i diktets tankerad,

den er dog der til stede

som duft i rosenblad.»

 Dikteren har noe viktig å formidle, og hans brennende ønske smelter ordene om til tankerekker som legger ladningen – følelses- og meningsinnhold – mellom linjene. De ti neste i strofene i diktet understreker dette ytterligere.

Neste blogg skal dreie seg om Fortetning i  form av et Haiku. Men siden jeg mangler tekniske kunnskaper, kan det bli en stund til neste runde.