Diktets innerste vesen er "fortetning", konsentrasjon. Dikteren arbeider mot ordene, skjærer inn til beinet på dem for deretter å bygge opp igjen til den presise nyansen han/hun ønsker å få frem. Eksempler på slik "fortetning" finner vi i Haiku, som er japanske korte dikt som ofte uttrykker en årstid.
Her kommer et Haiku.
                         "På den visne greina,
                           ei kråke.
                           Langs stilna marker,
                           hausten."
Jeg ser for meg et kamera som zoomer inn og fokuserer ei svart, naken grein, glinsende av fukt, og silhuetten av ei kråke som sitter helt stille, nærmest som "stilleben", stemningen er tett av vemod, sorg, avslutning på noe som har vært. Med neste linje ser jeg for meg tåka som sleper over markene, og samtidig blir det tydelig at disse markene har båret grøde, men at innhøstingen er avsluttet. Effekten av den bestemte form av ordet høst - "hausten" - blir en generalisering, det vil si at haikuet uttrykker alt høsten innebærer, både visuelt og som stemningsladning. Hvis jeg skulle føye til musikk, måtte den ha gått i moll.

Og nå et eksperiment: Jeg kan tømme haikuet for alt meningsinnhold ved å bruke de samme ordene, men på litt andre måter. Hensikten er å vise hvor fortettet og meningsladet det opprinnelige haikuet er. Her kommer motstykket:
På ei vissen grein,
kråka.
På stille marker,
høst.
Ikke sant? Slik blir diktet tømt for meningsinnhold, og kraften i det opprinnelige haikuet blir enda tydeligere!